Kjære alle sammen. Gratulerer så mye med nasjonaldagen!

I dag feirer vi Norges bursdag og friheten vi er så heldige å ha. En frihet som kanskje kjennes ekstra verdifull i en tid der verden preges av uro og usikkerhet. For mange av oss handler 17.mai mest om bunaden passer eller om vi må finne frem paraplyen. Men for noen er denne dagen annerledes. Noen bærer med seg andre erfaringer, kanskje minner fra krig, flukt eller utrygghet som kanskje kjennes ekstra sterke i dag. Derfor er denne dagen en viktig påminnelse.

Frihet er ikke en selvfølge og vi må aldri glemme.

Derfor kjenner jeg ekstra på hvor fint det er at vi – midt i pølser, is, barnetog og flagg også kan stoppe litt opp og kjenne på takknemligheten. Takknemlighet for at vi får vokse opp og leve i et land der vi kan si hva vi mener, der vi kan tro på hva vi vil og bruke stemmen vår, både i samtaler og i valg. Det er lett og tro at det alltid har vært sånn, men det har det ikke. Det vi har i dag er bygget av mennesker som stod opp for det de trodde på med håp, mot og vilje til å kjempe for fremtiden

Og nettopp derfor har jeg lyst til å si noe om flagget vårt idag. Det norske flagger som vi ser overalt, langs veien, utenfor hus og i barnehender. Det er nesten som om hele landet vårt er kledd i rødt og hvitt og blått. Og det er ikke tilfeldig. Historien sier sier at fargene symboliserer frihet og selvstendighet og korset minner oss om historien vår og de kristne verdiene som landet vårt er bygd opp på.

Men det norske flagget er mer enn et symbol. Det bærer historier, minner og ikke minst håp. Under krigen ble det forbudt å bruke og plutselig var det ikke bare et flagg lenger, men det ble et tegn på motstand.

Jeg kan nesten se for meg hvordan det måtte føles å eie eller bruke det norske flagget på den tiden, med bare et tøystykke kunne man være en skikkelig rebell. En rebell som nektet å gi opp håpet om at friheten skulle komme tilbake.

Vi som aldri har levd i krig kan jo egentlig ikke helt forstå hvordan det var, men vi kan forstå den enorme betydningen av det de gjorde. Det de gjorde skapte et samhold, folk stod sammen, fant styrke og løsninger de kanskje ikke visste at de hadde i seg. De risikerte livet for noe større enn seg selv. Gutta på skauen, de som smuglet beskjeder, skjulte folk, nektet og gi opp. De gav oss mer enn frihet, De gav oss en arv og et ansvar.

Og det er nettopp derfor 17. mai er så viktig. Ikke bare for å feire, men for å huske. For å løfte blikket og tenke over hva vi faktisk har og hvor det kommer fra.

For det samholdet vi snakker om fra krigens dager, det lever videre i dag. Ikke i skjul, men i hverdagen, i det store og små som folk gjør for hverandre. I dugnadsånden som fortsatt står så sterkt her i Norge og ikke minste her i bygda vår. Foreldre som stiller opp i idrettslag, folk som bretter opp ermene på skoleavslutninger, arrangerer loppemarked, rydder stier og stiller opp når noen trenger hjelp. Og også på 17.mai i alt fra kakebaking, pynting og ordning. Det er den samme viljen til å bidra som holder oss sammen, ikke fordi noen sier at vi må, men fordi vi vil. Fordi vi vet at fellesskap er noe vi bygger sammen

Og vi trenger fellesskapet. For verden kan kjennes både urolig og uforutsigbar innimellom og da er det ekstra viktig at vi hører til et sted, at vi står sammen.

Vi må minne oss selv på at friheten ikke bare er noe vi har, det er noe vi må ta vare på og at den forplikter. Vi har et ansvar for hverandre, vi må løfte blikket og se de som ikke alltid blir sett. For et godt samfunn handler om hvordan vi tar vare på hverandre

Arnulf Øverland skrev: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv.»

Det er sterke ord som treffer, for dette handler om medmenneskelighet. Om å ikke snu seg når vi ser at noen har det vanskelig. Enten det er våre nye landsmenn som savner hjemlandet sitt eller om det er noen som bære på ting vi kanskje ikke ser ved første blikk.

Og det er nettopp det denne dagen handler om – ikke bare friheten til å være oss selv, men viljen til å bruke den friheten til noe godt. Til å bidra, hver på vår måte. Til å gjøre samfunnet vårt varmere, rausere og sterkere.

Jeg tror at da freden endelig kom, og man igjen kunne heise flagget, så gjorde folk det med en blanding av takknemlighet, glede og sorg. Glede over friheten som var vunnet tilbake. Sorg over dem som aldri kom hjem. Og et håp, et håp om at fremtiden skulle bli bedre. At det de hadde kjempet for, ikke skulle være forgjeves.

Og her står vi mange år etter, fortsatt med flagget høyt hevet, fortsatt i takknemlighet. Og forhåpentligvis fortsatt med det samme håpet.

Så når vi ser flagget vaie i vinden i dag, så la det minne oss om alt vi har og alt vi kan være. La oss ta vare på hverandre. La oss møte hverandre med respekt og varme. Og la oss bygge videre på det generasjonene før oss la grunnlaget for, et fellesskap, et vi

Til slutt vil jeg dele noen linjer fra Inger Hagerups dikt “Flagget”

Se, hvor det vaier i sommervind,

høyt over hustak og tinder!

Et stykke av himmelen har vi revet ned

og festet til stang og binder.

Det er vårt merke, det er vårt vern,

det er vårt håp og vår glede.

I krig og i fred skal det alltid stå

som et tegn på vår rett og vår ære.

Gratulerer så mye med dagen!